Enkelt, men også koselig.
Forholdsvis velholdt og fargerikt.
Innenfor venter velkomsten og hjertevarmen.

Eg skjønner det gjorde inntrykk på deg å oppleva all fattigdommen på Cuba, særleg ifht. at Norge er eit av verdens rikaste land.

Syns at Ketil beskriv det bra her.

Det er enkel standard men koseleg.

Det som slår meg når eg ser tv-dok./film frå fattige land er nettopp livsgleden, gjestfriheten og hjertevarmen, på tross av den materielle mangelen. Der har me i vesten ein del å lære.

Målet for framtida, sett i eit langsiktig perspektiv må være å minske forsjellene mellom fattig og rik. Øke kunnskapen og bekjempe fattigdom og korrupsjon. Få en meir rettferdig verden, m.a.o. (kort oppsummert).

Takk for at du deler med oss frå reisa di.

Mvh
Inger Anne

Du beskriver med både ord og bilde en levestandard som nok er utenfor fatteevne for de fleste av oss nordmenn.

Selve bildet er bra fordi det ikke er noe tvil om hva som er hovedmotivet, nemlig det turkise huset. Det trer klart og tydelig fram som et selvfølgelig blikkfang.

Billedteknisk ser det ut som du har tatt bildet fra buss, bil eller lignende for gjenskinnet i ruten vises, også ser det ut som bevegelsesartefakter langs bakken. Du skriver at du ved en feiltagelse brukte høy ISO. Jeg synes ikke bildet bærer nevneverdig preg av høy ISO. Det har sikkert å gjøre med at bildet ikke er undereksponert. Billedstøy er mye mer fremtredende ved undereksponering enn ellers- særlig hvis man korrigerer eksponeringen under etterbehandling.

Mvh
Eirik

Takker så mye for kommentarer. Teknisk er ikke bildet så mye verd. Det er tatt fra et bussvindu. Poenget var å vise hvordan boligstandarden var på landsbygda. Mvh Trygve

Jeg synes du har greid å formidle ditt prosjekt på en utmerket måte. Mye å fordype seg i. Den turkise fasaden, taksteinen over utbygget,og veien som går nesten på dørtreskelen.
Mvh Jan

Som du sa er standarden langt under målestokken vares. Men jeg har sett mye verre i andre verdensdeler og kan dessuten bekrefte hva Ketil sa: inni der venter gjestfrihet og hjertevarme. Pussig nok, det vet du som sosionom sikkert enda bedre, er det ikke huset selv som gjør oss lykkelig, men stemningen i og rund huset;)

I India ville mage vrt lykkelige over å få et slikt bosted framfor noe provisorisk av blekkplater, papp og kanskje tørre kokospalmegreiner etc.
Disse minner litt om hyttene i Oslos kolonihager selv om standarden nok ikke er den samme.

Roar