Ett av de fenomenene som jeg synes det er mest interessant å følge med på under en måneformørkelse er hvordan himmelen mørkner og svakere stjerner blir synlig etterhvert som formørkelsen blir dypere. Under totaliteten kan en se relativt svake stjerner helt inntil kanten på den formørkede månen. Dette skaper en form for referanse og mange (meg selv inkludert) opplever at månen ''svever'' foran stjernene og at det hele virker litt 3-dimmensjonalt. Effekten kommer gjerne spesielt godt frem hvis man benytter en prismekikkert og dermed kan beskue det hele med begge øynene.

Denne 3-D effekten er selvfølgelig ikke enkel å gjengi på bilder. Ei heller er det enkelt å gjengi kombinasjonen av en flott rust-rød måne sammen med mange svake stjerner. Øyet er fantastisk bra på å kunne vise detaljer i både lyssterke og lyssvake områder samtidig. Film og digitalkamera derimot har en svært begrenset evne til dette og en må derfor velge om man vil ha en korrekt eksponert måne med få stjerner eller et bilde med masse svake stjerner og en overeksponert måne. Heldigvis finnes det teknikker som for å håndtere dette problemet. Ved å kombinere korte og lange eksponeringer vil man effektivt kunne utvide det dynamiske området i bildet og på den måten klare å gjengi detaljer i både lyssterke og lyssvake områder samtidig.

Dette bildet er satt sammen av en kort eksponering (1 sekund) og en lang eksponering (8 sekunder) tatt like ved maksimum formørkelse. Resultatet er et bilde som jeg føler ligger svært nære hvordan det hele opplevdes visuelt.