Hei alle dere.Jeg er akkurat kommet hjem fra en tur til Ecuador.
Hadde sett veldig frem til å legge fra meg helly hansen våttene i bodø
og pakke ned alle sommerklerne i kofferten å dra av vei.
Joda flyreise gikk som den skulle, jeg fikk visum, og vips var jeg i varme strøk igjen..

Nu skal dere høre historien om mr uflaks.
Dager etter at jeg hadde kommet, hadde jeg, min far og min bror lagt en god rute
over byer og steder vi hadde lyst å traske rundt i.
Jeg vedder på at jeg hadde brukt minst 3000Kr. på vaksnier før jeg dro fra Norge, spiste etter god
rutinert helsekost måte, drakk nok vann,hadde pengene i pengebelte og gikk ikke alene når det var mørkt ute.
Denne reise skulle gå som smurt...

Selfølgelig!. Dager ut i reisen sitter vi på en slurven buss, langs en hompete landevei, 2 timer ut i en 5 timers reise.
Jeg begynner å få smerter i magen, som deretter utvikler seg til en intens smerte, som jeg aldri har kjent eller
kan beskrive, uten støtende ord her på dotten. Folk må ha trodd jeg hadde rabies eller no, siden jeg til tider stønnet
verre, slo til veggen og klep meg med neglene på handa for å fokusere på noe annet.
Når endelig bussen stoppet i den lille fjell-byen Banjos klarte jeg å vimse meg inn i en taksi og mine følges-venner
beordret oss til en lege.
To minutter under legenes kunnskaps fylte fingre brøt han ut..''a penis%''#%''
NEEI, ikke tissen...neei det kan det da ikke være! Neeei! (tenkte jeg)
LEGEN: Ahh appendix (Blindtarmsbettenelse)
Hell i uhell sier jeg ;)

Jeg fikk 2 store injeksjoner med smertestillende og vi ventet og ventet etter ambulansen..
Vi ventet ganske lenge og jeg så at både på faren min og broren min, de var nervøse.
Jeg selv befant meg i en morfinert verden der det faktisk ble humor ut av at legen ikke
fikk tak i ambulansen, det var nemlig slutt på pengene på kontant kortet på telefonen hans.
Men det var bare noen minutter til nærmeste kiosk og abbonementet ble deretter fylt. klapp-klapp

Etter min første ambulanse tur gjennom det spektakulære vulkan-landskapet
(Som jeg kunne tenkt meg mer å se i en mer passende anedning)
kom jeg frem til den litt større byen Ambato.

Vi kom oss opp på klinikken og hengelåsen ble tatt av døren som visste seg å
være opprasjonsrommet.Jeg ble veldig skeptisk idet jeg forsto at dette ikke var
det sykhuset med ressursene og de sterile hvite veggene jeg var vant med hjemme fra.
Det ble mye kobbel med ringing hit og dit før jeg bare ble nødt til å teste utstyret og kunnskapen
til disse ecuadorianske legene.
Min tilstand var akutt.Jeg var nødt å gjennomføre.
Å gjennomføre måtte jeg også gjøre, uten narkose.

Det var tre doktorer og en sykesøster som skulle gjennomføre opperasjonen på San jacinto klinikk.
Det var ganske skummelt og ondt å få spinalbedøvelse.For de som ikke vet hva det er, er det en type
bedøvelse som man får injektert i ryggvirvelen og bedøver alt under.
Operasjonen startet umidelbart etter at de fastslo at jeg ikke kunne føle noe, hendene mine var fast spent
og magen var desinfisert med noe flytende som ble tømt i kaffekrus.
Bedøvelsesen måtte være av typen sterk ettersom jeg ikke besvimte under denne operasjonen.
Jeg ble bare paff når maskinen som overvåkte hjerterytmen min plutselig visste at hjertet mitt ikke
ga lyd fra seg lengre.Yalla måtte jeg bare si til megselv der jeg lå da jeg merket at jeg fremdeles var i
levende live og de bare re-startet maskinen.I en annen verden trodde jeg at jeg var når den inspirerede hitten
til Las ketchup ble liret på høytalerne på operasjonsrommet.-Åh som jeg hater den sangen!

Jeg vil gjerne kalle meg selv agnostiker.Jeg tror verken på gud eller forkaster heller ikke muligheten for
at finnes noe større en menneske.
Men når jeg tenker tilbake på dette vil jeg si at jeg hadde flaks, men jeg vil heller ikke forkaste
sjansen for at jeg hadde overvåkning fra noen spesielle.
Hvis jeg forkastet den muligheten, kanskje da ville de ikke være med meg neste gang..
Jeg overværet også bombe-angrepet mot de to utestedene på bali. Kvelden før drakk jeg ølene fra samme
tappe-kran som dagen etter ble smeltet og lå blant de to totalt smadrete uteplassene.
Hotellrommet mitt på bali lå bare 100 meter unna stedet der bomba smalt, og der hadde taket mitt falt ned.
Jeg var 4km unna dengang og trodde smellet jeg hørte var vei-arbeid.

Etter opperasjonen stakk de blindtarmen til meg å sa ''Se den er 4 ganger større enn en normal en, vil du ha den''
Den ble selfølgelig skylt i dass etter at jeg steg ut fra morfin-rusen og humoren den frembringer..

Jeg fikk også se mitt 3cm lange og fine snitt på magen.
Legene som jeg hadde tildels tvil på hadde gjort sin jobb og alt var som det skulle.
Legen som hadde ledet opperasjon var en mann som jeg fikk vite var en av de godt utrustede og
flinke legene fra `leger uten grenser`
Uten hans snare konklusjon av at jeg hadde blindtarmbetenelse.
Og broren min sin spanskspråklighet kunne dette vært både ti ganger skumlere og farligere.

Jeg takker dem (og evenuelle andre støttespillere..gud..allah..krishna..budda m.fl )
og krysser fingrene for neste reise :)

Måtte bare fortelle denne historien

/M.v.h
Øystein (I fin form)